Løpetid for en forbainna sveittpeis

Jeg har aldri vært noe balltalent. Jeg var så dårlig med ball at jeg ble alltid valgt sist når vi skulle dele inn lag på fotballen. Når det ikke var flere igjen var det min tur. Og det laget som måte velge meg følte ikke at jeg tilførte spesielt mye til laget. Det var vel også sånn at de som ble valgt sist ble satt i mål. For det spennende skjedde foran motstanderens mål. Det var i allefall planen til det laget som måtte velge meg. Å bli valgt sist gjorde meg ikke noe. Jeg var vant til det. Og når sant skal sies var jeg fullt klar over at jeg ikke akkurat serverte lissepasninger eller utførte ekstraordinære dribleraid før jeg klinka ballen helt oppe i krysset. I motstanderens mål. Jeg ville heller ikke valgt meg selv først. Så jeg ble valgt sist. Og jeg ble satt i mål.

Men etter hvert så ble jeg ikke så verst målmann (eller keeper..). Jeg var uredd, leste egentlig spillet bra, og kastet meg i vilden sky uansett om jeg landet på grus eller gress. Etterhvert ble det vel mer "velting" enn "kasting", men innsatsen var det lite å si på.

Etter å ha stått i mål i "sesong" etter "sesong" ble jeg faktisk litt bedre (skal ikke driste meg til å bruke adjektivet "god") og opplevde så at jeg av og til ble valgt u-sist. Det var en rar følelse. Kanskje mest for den stakkaren som ble valgt sist når jeg rykket forover i køen. Men uansett; fotball var ikke min greie. Ikke håndball heller. Men jeg har spilt en sesong med Volleyball. Der fikk jeg muligens litt igjen for det jeg fikk til som keeper. Jeg var uredd og forsøkte å få tak i alle baller som måtte sendes min vei. Eller langt utenfor min vei.

Men det er vel egentlig løping som har vært min greie. Siden jeg var ung har jeg løpt mer (eller som oftest mindre). Det som har preget løpingen har vel alltid vært "laupskausløing". Det ikke ukjente begrepet som beskriver løperen som gjerne løper den samme løypa. Med samme fart. Samme intensitet (det betyr : vi skal bli SLITNE). Uten annen variasjon enn været.

Intervall, langturer, restitusjonsturer etc er bare tull. Synes vi.

Da blir det som det blir. Vi blir sånn passe flinke til å løpe den løypa vi alltid har løpt.

Men så, for ikke alt for mange år siden fant ikke så unge Hansen ut at dette må jeg gjøre noe med. Så jeg har forsøkt å variere. Det er ikke lett. Jeg sliter enda med at jeg MÅ bli skikkelig sliten. Jeg MÅ løpe minst så og så langt. Jeg MÅ ut så ofte som mulig, restitusjon er for de som ikke kan dette. For jeg KAN jo dette.. (#not).

Men som sagt; for 6, 7, 8 år siden skjerpet jeg meg. Så nå forsøker jeg å løpe rolige turer, korte turer, intervallturer etc. Bytter sko gjør jeg også. Innimellom. Og melder meg på løp og løper med andre. Får medaljer og greier.

Tidligere har jeg løpt litt sånn sporadisk; Sentrumsløpet, Birkebeinerløpet, Baksjøløpet..

Mens jeg de siste årene også har løpt litt rundtomkring. Noen vil si at det er litt geitete å løpe løp. Med andre. Nummer på brystet og medaljer. Men det er en god motivasjon. Jeg har også hatt flere fine turer med et løp som mål. Som da jeg, Terje og Maj reiste til Nice og løp Maraton Nice - Cannes. Eller når jeg og Maj løp 50 km Romeriksåsen på langs (og jeg ladet opp med at en katt løste ut bilalarmen tre ganger natten før). Eller når Terje gruste meg i Sentrumsløpet for 15-20 år siden. Morro.

Når jeg er hjemme i Lofoten hender det at jeg løper rundt Gimsøya. Det er ca 19-20 km og er en fin tur. Faktisk.

Første gang jeg løp den runden opplevde jeg også Nordlenningen på sitt beste. Slik vi kan være. Når jeg hadde løpt ca 5 km kom jeg til Posthuset. Der holdt Åge-Postmann på i hagen og så meg komme pesende. Han så opp på meg og brølte "Ska du spreng ruindt øya?". .. mellom pust og pes forsøkte jeg meg på et smil og peste "ja...".. "..tenkte å...." "..prøve"...

Åge-Postmann så på meg før han brølte tilbake: "Din førbainna sveittpeis!".

Det høres kanskje ikke sånn ut, men jeg tror Åge syntes det var sprekt og at han syntes jeg var flink.

Jeg kom meg nesten rundt øya den gangen, men når det tok sin tid (jeg hadde ikke informert om planen) ble pappa bekymret og kom mot meg. Han plukket meg opp i "Rabben" der jeg kom ruslende med en stor vannblemme på hælen. Etter det har både mamma og pappa gått bort, og jeg har overtatt barndomshjemmet og sørget for at det har forblitt i familien. I år er det faktisk 100 år siden bestefar overtok huset.

Helt siden jeg begynte å løpe langt (midt på 2010-tallet) har jeg lekt med tanken på å arrangere ett eller annet med utgangspunkt i Barstrand, og kanskje til og med for å gjøre litt stas på Mamma og Pappa, som har gjort meg til den jeg er, lært meg gode verdier og satt meg i stand til å takle både motgang og medgang.

Tankene har ført meg til første gang jeg løp et Ultraløp (lengre enn maraton). Det var "Røde huset Bakyard Ultra" som ble arrangert den 8 august 2015. Mens jeg (og Maj) drev på fikk jeg telefon hjemmefra. Mamma hadde fått slag og lå med stor sannsynlighet for døden.

Backyard handler i hovedsak om å gjennomføre så mange runder som mulig, enten inntil den siste gir seg, eller tidslimiten går ut. Vanligvis gjennomføres det ved at en runde starter hver time, og runden består av ca 6,7 kilometer. I 2015 løp jeg 10 runder og fikk oppdateringer hver gang jeg hadde "pause". Dagen etter satte jeg og Eskil Rene oss i bilen og rakk å være sammen med mamma før hun døde den 11 august.

Men tilbake til poenget.. Hva med å arrangere et "Backyard Ultra" på dagen for mitt første, da mamma ble syk? Hva kunne derfor passe bedre enn å legge løypen fra hjemmet hennes/vårt til hennes siste hvilested? Dette er litt over 5 kilometer.

Så tanken er sådd; jeg går rundt og tenker på å arrangere "Mossas minneløp Graveyard Ultra" i august.

Barstrand - Gimsøysand. Start fra hhv Barstrand og Gimsøysand hvert 40 minutt. Så lenge jeg (noen) orker?

Første året blir det bare meg. Men kanskje det blir flere etter hvert?